top of page

Det europeiske kull- og stålfellesskapet

I dag er den europeiske unionen (EU) verdens største internasjonale samarbeid mellom suverene stater og har mange tilhørende organisasjoner. Det er uten tvil et overstatlig organ som har enorm innflytelse på økonomi, politikk, samfunn og kultur både innenfor og utenfor Europas grenser. Å etablere et slik samarbeid er en kompleks prosess med mange variabler, politikk, økonomiske ønsker og langsiktige mål. I denne artikkelen skal vi derfor se nærmere på Det europeiske kull- og stålfellesskapet (ECSC), ofte regnet som utgangspunktet og opprinnelsen til EU. Det vil være sentralt å fokusere på forutsetningene for hvordan denne organisasjonen ble dannet og hvilke overstatlige trekk den utvikler.


Hendelsesforløp

Etter Tysklands overgivelse 8. mai 1945 og Japans kapitulasjon 15. august 1945, begynte fredsforhandlingene mellom de allierte og aksemaktene. En måned etter krigens slutt ble de forente nasjoner (FN) opprettet som en videreutvikling av Folkeforbundet. Dette overstatlige samarbeidet hadde International fred og sikkerhet som sitt fremste mål. Etter Paristraktatene i 1947 ble Italia, Bulgaria, Finland, Romania og Ungarn medlemmer av organisasjonen og fikk dermed gjenopprettet sin suverenitet. Dette alternativet ble ikke tilbudt Tyskland og Japan. For selv om de allierte hadde stått samlet under krigen, vokste det frem flere uoverensstemmelser om fremtiden til Tyskland. Landet ble delt i fire mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen hvor sistnevnte hadde en ulik politisk og økonomisk ideologi enn de vestlige landene. Senere slo USA, Storbritannia og Frankrike sammen sine områder til forbundsrepublikken Tyskland (BRD). Dette skulle bli utgangspunktet for det vi kjenner som den kalde krigen, men og et skille mellom innflytelsen i Vest og Øst-Tyskland. Jernteppet har lagt seg over Europa ytret den britiske statsministeren Winston Churchill i 1946 som en metafor for de dyptgående fiendskapet. På trass av fremstillingen om Østen mot Vesten som ofte trekkes frem i dagens lys, var ikke USA og de vestlige statene alltid enige innad i samarbeidet. Med ulike ønsker om Tysklands fremtid, økende grad av kommunisme, økonomisk oppgang og politisk vinning, så man mot europeisk integrasjon.


Schuman-planen

Frankrike er et av landene som har mistet mye under konflikter med Tyskland. Gjennom slutten på 1800-tallet og under verdenskrigene led landet store tap ovenfor motparten. Franske områder og store mengder menneskeliv ble tapt som konsekvens av tysk begjær og ekspansjon. I mellomkrigstiden ekspanderte industrien i Tyskland og med manglende håndheving av vilkårene satt i Versaillestraktaten, fikk den gro både økonomisk og militært. Med dette i bakhodet var det viktig for Frankrike å kue Tyskland gjennom å hindre gjenoppbygning av industrien. Når de andre vestlige okkupasjonsmaktene viste mindre vilje til å etterfølge dette, lanserte Frankrike Schuman-planen basert på arbeidet til Jean Monnet. Denne avtalen åpnet for å fjerne tollmurene mellom medlemslandene. På den måten ville Den høye myndigheten (ECSC styret) regulere tysk kull og stålproduksjon, noe som begrenset BRDs økonomiske suverenitet. Dette hindret tyskerne i å overprodusere stål og dermed skaffet Frankrike seg viktige markedsandeler.


Selv om overstyringen av BRDs kull- og stålproduksjon hindret tyske konkurransefordeler, så forbundskansler Konrad Adenauer andre positive sider. Mange ønsket å forene Øst- og Vest-Tyskland, noe Sovjetunionen hadde antydet mulighet til, dersom landet forble nøytralt. Dette var Adenauer skeptisk til og ville heller finne muligheter for å sikre demokratisk styre og økonomisk vekst. Ved å akseptere tilbudet til Frankrike ville Tyskland arbeide med andre demokratiske stater og ville på sikt kunne gjenreise både produksjon, industri og økonomi. I tillegg var Tyskland fortsatt styrt av okkupasjonsmaktene som allerede hadde lagt en begrensning på stålproduksjonen i landet og dermed svekket de tyske kartellene i å utnytte virksomheten. Derfor kan det tenkes at den tyske regjeringen ikke besatt like mye selvstyre og dermed hadde det enklere for å avstå suverenitet.


Selv om Frankrike og Tyskland ofte trekkes frem som utløsende faktorer for opprettelsen av det europeiske kull- og stålfellesskapet, ble Belgia, Nederland, Luxembourg, Italia medlemmer. Motivasjonen til disse landene er dog ganske forskjellig, men bunner stort sett i politikk og økonomi. Belgia og Luxembourg hadde før medlemskapet allerede stor fortjeneste på eksport av stål. Risikoen for å miste denne verdifulle inntekten overbeviste landene sammen med økt støtte til kullindustrien. Nederland importerte allerede mye stål fra de ECSC-landene og deltakelse i organisasjonen ga derfor tilgang på billigere varer. De små Benelux-landene forstod sin avhengighet til større nasjoner, men var samtidig skeptiske til stormaktenes dominans, spesielt ovenfor Storbritannia. Derfor insisterte Nederland på opprettelsen av ministerrådet som skulle representerte de nasjonale interessene i en lovgivende forsamling. Frykten for Storbritannia var dog lite nødvendig, siden markedet til britene var rettet mot Amerika og koloniene. Dermed hadde de liten grunn til å delta i ECSC og med kravet om suverenitetsavståelse fryktet britene å miste innflytelse over USA. Italia hadde i utgangspunktet ingen jernmalm og dermed skulle man tro deltakelsen deres var økonomisk motivert. Selv om de finansielle fordelene med billig tilgang på råstoff til stålindustrien var lokkende, hadde Italia flere politiske utfordringer. Italienerne skammet over det tidligere fascistiske styret som hadde regjert under andre verdenskrig. Dermed hadde kommunistpartiet fått grobunn og vokst seg stort. Utenriksministeren Carlo Sforza mente en føderasjon av demokratiske land kunne legge lokk på Mussolinis æra og skape gode relasjoner med de andre landene. Med Frankrike som pådriver for Schuman-planen og landegrense mot Spania viker det logisk å inkludere dem i samarbeidet. Spanjolene mottok aldri tilbudet grunnet den daværende diktatoren Francisco Franco sin tidligere sympati og støtte til Adolf Hitler.


Europeisk integrasjon

Tanker om europeisk integrasjon og et samlet Europa hadde lenge vært i sirkulasjon. Eksempler på dette er Friedrich Naumann som utga boken Mitteleuropa i 1915. Tomáš Masaryk fulgte etter med verket Det nye Europa i 1918 og Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi publiserte boken Paneuropa i 1923. Alle disse verkene hadde forskjellige vinklinger og omhandlet forskjellige land, men bygger på tanken om integrasjon og samarbeid i europeiske områder. Blant amerikanerne var de mindre europeiske statene ansett som ustabile dersom de fortsatte å arbeide for sin egen selvstendighet. Dette kan enklere forstås dersom man ser geografisk på USA, et land bestående av 50 stater som arbeider under felles styre. President Woodrow Wilson hadde tidligere vært ute med sine 14 idealistiske punkter og frontet internasjonalt samarbeid gjennom Folkeforbundet. Med dette i bakhodet besatt USA allerede erfaring med samarbeid over landegrenser og når forholdene forverret seg mellom Østen og Vesten vokste skepsisen for kommunismen blant amerikanerne. USA deltok i første verdenskrig under målet «make the world safe for democracy» og hadde derfor stor interesse i å opprettholde demokratiet i Europa. Dette var naturligvis ikke den eneste grunnen til USA sitt arbeid med ECSC og europeisk integrasjon. Amerikanerne mente at dersom hver enkelt av de europeiske statene produserte det produktet de var best anlagt for, ville økonomien forbedre seg og demokratiet holdes stabilt. Siden krigen hadde de allierte vært avhengig av støtte fra USA og en annen fordel med bedret økonomi ville være utviklingen av sterke handelspartnere på andre siden av Atlanteren.


Marshallplanen ble lansert i 1947 som et initiativ til gjenoppbygningen av det krigsherjede Europa. Både Sovjetunionen og alle de europeiske landene kunne motta gunstige lån fra USA i bytte mot amerikansk innflytelse. De øst-europeiske landene og Sovjetunionen avslo hjelpen, men majoriteten av landene aksepterte de finansielle midlene. På sikt ønsket USA en utstrakt tollunion blant de vestlige økonomiene og gjennom velviljen til mottakerne av marshall-hjelpen håpet de amerikanske råd og organisering ville bli godt mottatt. Marshallplanen resulterte i mindre avhengighet og behov for amerikansk innflytelse enn hva USA hadde håpet, men forklarer hvorfor deres engasjement i ECSC var så utstrakt. Ser man på hendelsene denne artikkelen har diskutert i et kontrafaktisk perspektiv, ville det vært vanskelig å realisere Schuman-planen uten amerikanske midler og press. Dermed må man anse USA som en sentral brikke bak opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet.


Overstatlige trekk

Denne artikkelen nevner innledningsvis overstatlige trekk som et kjennetegn ved Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Før man kan plukke fra hverandre denne organisasjonen vil det derfor være nødvendig å definere hva overstatlige trekk er. En overstatlig eller overnasjonal organisasjon er et felleskap bestående av medlemsland. Styret innenfor en slik organisasjoner er ikke bundet til de nasjonale interessene medlemslandene måtte ha, men fokuserer på kollektivt samarbeid. Ifølge en artikkel av Ellen Ravndal, førsteamanuensis ved universitet i Stavanger, er det fem kriterier som kjennetegner en overnasjonal organisasjon. Det første lyder «Organisasjonen kan fatte bindende vedtak» og under dannelsen av ECSC ble det lagt flere føringer for medlemslandene. Hvor godt dette regelverket og reguleringen av industrien fungerte kan diskuteres. For eksempel brukte Tyskland, Frankrike og Italia Ministerrådet til å hindre styret i ECSC å overstyre produksjonen i krisetilfeller. Dermed fungerte regelverket dårlig i praksis og nasjonale forhold ble prioritert fremfor organisasjonens ønske. Det andre kravet til Ravndal handler om hvordan flertallets beslutning råder over enkeltnasjonens ønsker. Med andre ord gjaldt de vedtatte beslutningene fra Den høye myndigheten for alle medlemsland, selv om enkelte stater var uenig. Under forhandlingene før opprettelsen av ECSC var Benelux-landene skeptiske til stormaktenes dominans i et felles samarbeid. Derfor ble Ministerrådet opprettet, noe som kanskje veier mot kravet til Ravndal siden dette rådet skulle fronte de nasjonale interessene.


Det tredje kjennetegnet «Organisasjonen har pressmidler den kan bruke mot medlemslandene for å iverksette tiltak» er kanskje der hvor ECSC stilte dårligst. For selv om Den høye myndighet hadde muligheter til å ekskludere medlemsland fra organisasjonen, ville det betydd slutten for samarbeidet. Dette siden ECSC er sterkt avhengig av medlemslandene for å faktisk ha noe reell makt. Alternativt kunne Den høye myndighet innført tollmurer dersom medlemsland ikke fulgte fastsatte lover og reguleringer. Hadde de største medlemslandene faktisk fulgt reguleringen fra Den høye myndighet kunne man argumentert med kontroll over produksjonsmidler. Dermed kunne for eksempel et tiltak være å stoppe forsyningen av kull til stålproduksjonen i Belgia, noe som ville hatt en betydelig innvirkning på økonomien deres. Isteden mislykkes Frankrike med å kneble de tyske kartellene og det blir overproduksjon på kull utover 1950-tallet. Det kan dog argumenteres med at ECSC greide i noen grad å kontrollere stålproduksjonen og dermed besitte pressmidler. Intensjonelt hadde organisasjonen mulighet til å fastsette produksjonskvoter, skatter og avgiftsnivåer, noe som kjennetegnes som overstatlige trekk.


Fjerde tegn sier at organisasjonen må besitte en slags finansiell autonomi eller selvstyrt politikk. Dette er noe man ser utforme seg i Den høye myndighet hvor det legges føringer for antall representanter fra medlemsland og dynamikk mellom politiske arenaene innad i organisasjonen. For eksempel hadde ECSC egen domstol og ministerrådet som politiske organer med ulike oppgaver og regler. Ministerrådet måtte blant annet godkjenne saker før Den høye myndighet kunne gjennomføre tiltak eller reguleringer. I tillegg hadde man en parlamentarikerforsamling som kunne komme med rådgivning og hadde makt til å avsette styret. Det siste kjennetegnet omhandler hvordan medlemmene av organisasjonen ikke kan melde seg ut på kort tid. Medlemslandene i ECSC måtte forplikte seg i fem år og skulle i løpet av denne tiden kvitte seg med handelshindringer og fastsette en felles tollsats.


Avslutning

ECSC startet med mål om økonomisk vekst, økt sysselsetning og bedre levevilkår. I tillegg til dette hadde de ulike nasjonene sine egne økonomiske og politiske grunner, men tilgang på ressurser og nedbygging av handelsbarrierer var en viktig fellesnevner for dannelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Organisasjonen var på mange måter en overstatlig grunnmur, men fungerte ikke helt optimalt før Det europeiske atomenergifellesskap ble opprettet sammen Romatraktaten i 1957. Sett i det lange løp var dannelsen av ECSC en viktig milepæl og la grunnlaget for videre utvikling mot en europeisk union gjennom innføring av overstatlig politikk, økonomi, reguleringer og systemer.


Bli abonnent for tilgang på artikkelen med tilhørende kildehenvisninger, litteraturliste og nedlastbart dokument ;)

Vil du lese mer?

Abonner på undervisningen.no for å fortsette å lese dette eksklusive innlegget.

Siste innlegg

Se alle
bottom of page