top of page

Fiaskoen: Det europeiske forsvarsfellesskapet

Forord

Denne artikkelen er basert på en eksamensoppgave innen emnet europeisk integrasjon ved universitet i Sør-Øst Norge. Besvarelsen er gradert til høy måloppnåelse. Nederst ligger den fullstendige oppgaven med kildehenvisninger og litteraturliste, tilgjengelig for betalende medlemmer.


Innledning

I dag regnes den europeiske unionen (EU) som verdens største samarbeid mellom suverene stater. Denne organisasjonen er komplekst sammensatt av flere organer og samarbeider blant annet innen valutasystemer, handelsavtaler, energiutvinning, landbruk, politikk og industri. Samfunnsinnflytelsen innen EU handler i stor grad om politiske vedtak og reguleringer, mens medlemslandenes forsvar er heller bundet mot NATO. Under utviklingen av den europeiske integrasjonsprosessen ble det fremmet forslag om samarbeid innen forsvar, men dette ble aldri noen suksess. Denne artikkelen vil derfor diskutere bakgrunnen for det europeiske forsvarsfellesskap (EDC) og hvordan dette ble mislykket.


Tidlig forløp og forutsetninger

Før man kan drøfte bakteppet for EDC er det nødvendig å forstå verdensbildet og noen av de grunnleggende forutsetningene for den europeiske integrasjonsprosessen. Etter andre verdenskrig lå mye av Europa i ruiner og Tyskland ble okkupert av de allierte. USA, Storbritannia (UK) og Frankrike slo sammen sine soner til det vi kjenner som Vest-Tyskland (BRD), mens Sovjetunionen (USSR) beholdt Øst-Tyskland (DDR). Den nylig innviede freden var usikker og avståelse av suverenitet for felles samarbeid mellom stater virket lite trolig. Likevel hadde strømminger om europeisk overstatlighet lenge vært i vinden. Bøker som Mitteleuropa (1915), Det nye Europa (1918) og Paneuropa (1923) viste ulike former for overstatlighet og lå som inspirasjon til integrasjonen. Flere av verkene frontet et samarbeid på overstatlig nivå, men i praksis var det like mye nasjonale interesser som frembrakte samarbeidsprosessen.


Parallelt med utviklingen mot EDC foregikk forhandlingene rundt det europeiske kull- og stålfellesskapet (ECSC). Begge disse prosessene besitter mye av samme problematikken, hvor en av de største utfordringene omfattet ulike ønsker mellom Frankrike og Forbundsrepublikken Tyskland (BRD). Under krigen mistet franskmennene flere områder og store mengder menneskeliv som konsekvens av tysk ekspansjon. Frykt for Tysklands gjenreisning og erfaringer fra tidligere krigshandlinger bidro til franske ønsker om å holde landet nede. Når de andre vestlige okkupasjonsmaktene viste mindre vilje til å etterfølge dette, lanserte Frankrike Schuman-planen. Avtalen åpnet for å fjerne tollmurene mellom medlemslandene og dermed fikk den høye myndigheten (ECSC styret) regulere tysk kull og stålproduksjon. Dette hindret tyskerne i å overprodusere stål, begrenset Vest-Tysklands økonomiske suverenitet og sikret Frankrike viktige markedsandeler. For BRD var samarbeidet en mulighet til demokratisk innflytelse i landet og gjenreisning av industri og økonomi. Sammen med økonomiske fristelser ble Belgia, Nederland og Luxembourg medlemmer av ECSC. Italia ønsket en løsrivelse fra Mussolinis skygge, noe deltagelse i det gode demokratiske selskap kunne bidra til.4 Med andre ord var ECSC et av de første funksjonelle skrittene mot en europeisk integrasjon, og avståelse av suverenitet til et overstatlig organ. På tross av et skritt i riktig retning hadde ikke kull- og stålfellesskapet et godt fotfeste. Dermed stod støttespilleren for dannelsen av EDC på tynn is.


USA på en annen side hadde gjennom verdenskrigene fått betydelig innflytelse i Europa via Marshallplanen og etablert seg som økonomisk og politisk investor. Med opprettelsen av NATO i 1949 ble tilstedeværelsen enda tydeligere og innen kort tid vokste spenningen mellom USSR og USA til en omfattende kald krig. Koreakrigen brøt ut under denne perioden og amerikanske ressurser ble strukket og dirigert vekk fra kontinentet. Av denne grunn ble det enda viktigere for USA å etablere et robust Europa som kunne motstå «den røde fare». Et alternativ var å ruste opp Tyskland innad i NATO, men dette falt ikke i god jord hos Frankrike. De forslo heller Pleven-planen, oppkalt etter statsministeren René Pleven.


Forhandlingene om forsvarsfellesskapet

I desember 1949 foreslo den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer hvordan BRD kunne bidra til forsvaret av Vesten gjennom en europahær. På samme tid uttrykte Robert Schuman spesifikt at BRD ikke kunne bli medlem av NATO og ikke burde besitte verken våpen eller noen arme. Dette forandret seg med utbruddet av Koreakrigen 25. juni 1950. Nordkoreanske styrker ledet av den kommunistiske Kim Il Sung angrep Sør-Korea hvor den konservative antikommunisten Syngman Rhee var president. Mye av mistanken bak dette utbruddet ble rettet mot USSR, mens Kina egentlig var den betydelige faktoren. Konflikten ble diskutert i FNs sikkerhetsråd hvor USA overbeviste om å støtte forsvaret av Sør-Korea. Dette førte til den første og eneste konfrontasjonen hvor hovedpartene i den kalde krigen møtte hverandre på slagmarken. Krigen eskalerte og kostet USA store ressurser i form av materiell og soldater. På trass av sin innblanding i Asia, mente USA Europa var det viktigste forvaret mot spredningen av kommunismen. Derfor ble det enda viktigere å styrke de europeiske statene og tanken om gjenopprustning av Vest-Tyskland var ikke lengre like fjern. René Pleven bygget videre på tankegangen til Adenauer og under en konferanse i Paris, sommeren 1950 satte han forslaget om europahæren på dagsordenen. Selv om det rådet enighet rundt kuingen av Tyskland, møtte Pleven stor politisk motstand og ingen av de franske regjeringene ville ratifisere den nødvendige avtalen. Europarådets ministerkomite var heller ikke begeistret og avfeide forslaget.


Under NATOs toppmøte i september 1950 gjorde den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson det offisielt: USA ønsket å gjenoppbygge det tyske militære innenfor NATO. Dette var motstridene med Frankrike sine ønsker og skapte problemer for Schuman-planen. BRDs forhandlingsposisjon ble sterkere og Adenauer knytter utsagnet til Acheson opp mot ønsker om et uavhengig Tyskland. Med dette følte Frankrike de mistet kontrollen over BRD og den nylige lanserte Schuman-planen stod i fare. For å hindre medlemskap i NATO presenterte Jean Monnet Pleven-planen i oktober 1950 hvor han argumenterte for en overstatlig vesteuropeisk hær. Dette ble ikke godt mottatt av USA som mente store pansrede og tungt bevæpnede tyske styrker, ville være til fordel dersom de ble rustet opp innen NATO. I motsetning foreslo Pleven-planen at hvert land skulle bidra med ulike hærstyrker til en felles arme. BRD skulle kun ruste opp mindre infanteristyrker direkte til europahæren og fikk ikke besitte militære selv. Adenauer kritiserte nettopp disse detaljene av avtalen, men var åpen for konseptet om tysk militarisering. Den tyske forbundskansleren lovet videre å fortsette med forhandlingene rundt en avtale om kull- og stålproduksjon uavhengig av forandringer i strategi. Dette var viktig for videreutviklingen til EDC, siden en avtale om forsvarsfellesskap forutsatte politisk suksess og enighet med ECSC. Kull- og stålfellesskapet etablerte organer som den høye myndighet, ministerrådet og parlamentarikerforsamling. Dette adapterte EDC hvor styret skulle fungere i likhet med ECSCs øverste utøvende organ. I forhold til NATO ble det inngått samarbeidsavtaler hvor øverstkommanderende for NATO styrker i Europa ville og være den øverstkommanderende i europahæren. På denne måten ville samspillet mellom organisasjonene være enklere og begge parter lovet å støtte hverandre i krigssituasjoner.


Under Pleven-planens utspill ble det avholdt en mellomstatlig konferanse februar 1951. Her deltok Belgia, Frankrike, Nederland, Luxembourg, Italia og Vest-Tyskland i diskusjonene om opprettelsen av EDC, men Storbritannia avslo invitasjonen i november. Dette overasket medlemslandene i ECSC og lagde kaos for prosessen. Grunnlaget for UK sin avståelse fra EDC kommer av flere grunner. For det første var Storbritannia lite involvert med de andre landene gjennom ECSC-avtalen grunnet andre handelsmarkeder. For det andre var britene involvert i NATO og hadde allerede en forsikring gjennom den nordatlantiske forsvarsalliansen. For det tredje var UK den største militærmakten i Vest-Europa og hadde stor kapasitet til å forsvare seg selv. På trass av dette inngikk britene en forsvarspakt med EDC, men ønsket å beholde den tradisjonelle maktbalansen de tidligere hadde dominert. Det avgjørende spørsmålet angikk derfor avståelse av suverenitet og makt, som uten store frynsegoder i retur var lite aktuelt for det stolte Storbritannia.


Fra amerikansk perspektiv var Pleven-planen et håpløst prosjekt som hindret ønsket om oppbygningen av et sterkt europeisk forsvar mot USSR. Acheson aviste forslaget, men etter en revidering av avtalen greide Frankrike å overbevise USAs ledene militære i Europa. Jean Monnet overtalte NATOs nye øverstkommanderende (SACEUR) Dwight Eisenhower om Pleven-planens potensiale til å styrke europeisk bidrag til organisasjonen. Dermed anerkjente USA Pleven-planen og veien mot det europeiske forsvarsfellesskapet fortsatte.


Mot slutten av forhandlingene om EDC kastet USSR inn en diplomatisk bombe ved å invitere Storbritannia, USA og Frankrike til å forhandle en fredsavtale mellom de allierte og Tyskland. Dette fremstår kanskje som et raust forslag til politisk opprydning, men Sovjets intensjoner var åpenbare. DDR var betraktelig mindre enn BRD og dersom Vest-Tyskland ble rustet opp innen den vestlige alliansen ville østblokken tape maktpolitisk terreng. Omformulert ønsket Sovjetunionen å hindre gjenopprustningen og heller forene Tyskland. Både amerikanerne og Adenauer fryktet innflytelsen fra USSR dersom Tyskland forble nøytralt. Dermed fortsatte forhandlingsprosessen og 27. mai 1952 signerte BRD, Frankrike, Italia og Benelux-landene EDC-traktaten.


Signeringen av Roma-traktaten. EDC. EEC.
Signeringen av Roma-traktaten. © European Union, 1995-2024. Licensed under the Creative Commons Attribution 4.0 International (CC BY 4.0).

Ratifiseringsprosessen

Selv om avtalen nå var signert, gjensto fortsatt godkjenning i parlamentene til de ulike statene. Denne prosessen viste seg å bli utfordrerne for flere av landene. Den sovjetiske statsministeren Joseph Stalin døde 5. mars 1953 og en våpenhvile mellom Nord- og Sør- Korea ble inngått 27. juli samme året. Dette skapte spørsmål rundt nødvendigheten av et opprustet Tyskland, noe Adenauer mente var absolutt nødvendig. Han møtte imidlertid stor motstand fra sosialdemokratene innad i landet, men presset det motvillige parlamentet til å akseptere avtalen. I Belgia, Nederland og Luxembourg var det flere debatter under ratifiseringen, men traktaten ble forholdvis godkjent uten særlig motstand. Det hersket nemlig ønsker blant Benelux-landene om å forsone Tyskland og Frankrike, noe en felles forsvarsavtale kunne bidratt til.


Italia hadde gjennom krigstiden hatt utbredte konflikter med Jugoslavia og i 1946 ble området delt i to soner. Denne tvisten fortsatte å irritere den italienske regjeringen som nektet å legge avtalen frem for nasjonalforsamlingen før de allierte støtte kravet om området rundt byen Trieste. Konflikten løste seg ved at Italia fikk Trieste og Jugoslavia byens omland i 1954, hvilket førte til ratifisering av avtalen. Når disse fem landene hadde akseptert traktaten skulle man tro Frankrike ville følge etter, men slik gikk det ikke.


Desember 1946 brøt det ut krig i de franskstyrte regionene av Indokina (dagens Kambodsja, Laos og Vietnam). Her kjempet geriljaleder Ho Chi Minh, støttet av Kina mot Frankrike støttet fra USA. Det avgjørende slaget fant sted ved Dien Bien Phu, en fjellfestning nord i Vietnam hvor vietnamesiske styrker omringet franske fremmedlegionærer som kapitulerte 7. mai. Nederlaget var en ydmykelse for militære ledere i den franske hæren som heller ønsket en gjenvinning av ære fremfor avståelse av suverenitet til EDC. Samtidig var det lite positive holdninger fra NATO-landene rundt krigen i Indokina, noe som antydet svak vilje til å ivareta franske interesser. Dette skapte grobunn for motvilje blant en allerede skeptisk fransk regjering som følte deres interesser var mindre representert i den reviderte EDC- trakten. Etter valget i 1951 hadde de nasjonalistiske gaullistene fått større innflytelse og påvirket maktbalansen i fransk politisk sfære. På toppen av dette overtok Georges Bidault over for Robert Schuman som utenriksminister i begynnelsen av 1953. Bidault var i moteting til Schuman mindre positiv til europeisk samarbeid og integrering av Tyskland. Dermed var det ingen som tok tak i ratifiseringen og det oppstod flere utfordringer for utbredelsen av EDC.


Siden forslaget om den reviderte Pleven-planen hadde USA oppfordret Frankrike til å ratifisere avtalen. Amerikanerne ble innen 1954 veldig utålmodig og utenriksminister John Dulles truet med ydmykelse av Frankrike dersom de ikke tok initiativ. Storbritannia prøvde stadig å imøtekomme Frankrike, men nektet selv å delta i EDC. Dette fikk den franske statsministeren Pierre Mendès France bekreftet sommeren 1954 under et siste forsøk på å overtale britene. Dermed ble traktaten sendt til den franske nasjonalforsamlingen uten tydelig oppbakking fra verken regjeringspartiene eller utenrikspolitiske parter. Med andre ord aviste nasjonalforsamlingen ratifiseringen, noe som betydde slutten for det europeisk forsvarsfellesskap. Videre presser USA gjennom med opprustning av BRD innenfor NATO fra 1955 og Washington får gjennomført vesttysk opprusting. Dette var mer mottakelig gjennom opprettelsen av den vest-europeiske union, hvor Storbritannia deltok med ECSC- landene. Dermed blir Adenauers ønske om et suverent og gjenopprustet BRD innført med opptakelsen i NATO.


Hva stoppet EDC?

Etter nasjonalforsamlingen aviste ratifiseringen kan man lure på hvorfor ikke de andre partene stiftet EDC på egenhånd. Dette dreier seg om Frankrikes politiske og geografiske posisjon i Europa, som uten Storbritannia var avgjørende. Poenget med Pleven-planen hadde vært å styre en minimal gjenopprustning av Tyskland, men samtidig forsikre USA om en sterkere vestblokk. Frankrike sitt omfattende militære og nære beliggenhet til Tyskland var derfor nødvendig hvis man ville etterfølge denne strukturen. I tillegg regnet man Frankrike som arkitekten bak EDC-traktaten, noe som svekket troverdighet til avtalen når grunnleggeren trakk seg. Følgelig ville en traktat mellom de resterende landene manglet både en tydelig leder og militær kapasitet til å utgjøre et reelt forsvar av mot USSR. Med andre ord ville heller ikke USA støttet opp om organisasjonen dersom Frankrike var utenfor.


Selv om EDC var delvis underlagt NATO fremstod Frankrike som ledene for utvikling av organisasjonen. Når den franske regjeringen viste seg som lite handlekraftige og ustabile var det naturlig blant andre Europeiske land å heller se til Atlanterhavspaktens militære sikkerhet. I forhold til avståelse av militær suverenitet var det antagelig enklere for statene å forplikte seg til en mellomstatlig organisasjon som NATO, fremfor en overstatlig organisasjon som EDC. Dette skyldes at et mellomstatlig samarbeid gjør det mulig for landene å beholde sitt eget forsvar og dermed sikre nasjonal integritet. På den måten var NATO bedre tilpasset tidspunktet i den europeiske integrasjonsprosessen og et godt alternativ for statene.


Her kommer man til en av de viktigste årsakene rundt det mislykkede forsvarsfellesskapet. EDC-traktaten som ble signert 27. mai 1952 skjedde en måned før kull- og stålfellesskapet trådde i funksjon. På dette tidspunktet hadde man ikke etablert et solid samarbeid eller grunnlag for integrasjon og dermed var det vanskelig å skape overensstemmelse mellom partene. Dette angikk spesielt utenrikspolitiske spørsmål hvor behovet for felles enighet var nødvendig dersom europahæren skulle anvendes. Italias statsminister Alcide De Gasperi foreslo derfor en føderal eller konføderal organisasjon som paraply for både ECSC og EDC. Ut fra dette oppstod det europeiske politiske fellesskapet (EPC) på initiativ fra den belgiske statsministeren Paul-Henri Spaak. Avtalen ble oppfattet ganske radikal med ambisiøse tanker om utvikling av en føderal stat over tid. Omformulert kan EPC vært et skritt for langt mot avståelse av suverenitet og avskrekket medlemslandene. Husk at denne prosessen skjer under ti år etter krigens herjinger og suverenitetsavståelse var et sensitivt tema. Med dette kan man argumentere for at opprettelsen av EPC spredte bekymring om tap av selvstendighet i Frankrike hvor motstand mot ratifisering av EPC-traktaten økte utover 1950-tallet. I andre land som Storbritannia, Skandinavia, Østeriket og Sveits dominerte heller konføderale holdninger, noe som kan forklare deres avstand til samarbeidet. Fordi EPC hadde som oppgave å støtte EDC gjennom politiske rammer, mistet det mye av sin funksjon og ble oppløst sammen med forsvarsfellesskapet i 1954. Selv om forsvarsfellesskapet skulle bestått ville antagelig økonomiske forskjeller mellom medlemslandene hindret eller forsinket innføringen av EPC.


Avslutning

Sammenbruddet av Det europeiske forsvarsfellesskapet (EDC) illustrerer de komplekse utfordringene med europeisk integrasjon i etterkrigstiden. Puslespillet som sakte skulle legges begynte ikke med kantene, men heller mot midten av brettet. Forklart var nasjonalt forsvar kanskje det nærmeste man kom behovet for å opprettholde selvstendighet, noe europeiske stater ikke ville gi avkall på etter en krig hvor de nesten hadde tapt sin suverenitet. Derfor burde man ikke startet med forslag om militær suverenitetsavståelse før andre samfunnsfunksjoner var integrert i det europeiske felleskapet. Ideelt sett burde man holdt igjen overstatlige styreformer til samarbeid om mellomstatlige funksjoner var godt etablert. Selv om dette hadde blitt gjort er det fortsatt usikkert om forsvarsfellesskapet ville fungert, noe man ser eksempler på i dagens 2024 hvor det militære utformingen av EU er blant de minst utbredte. I tillegg er det gunstig å begynne med integrasjon innen et felt hvor partene tjener finansielle eller infrastrukturelle midler uten stor risiko, siden dette motiverer til samspill. Suksessen av ECSC underbygger dette og det økonomiske fellesskap (EEC) og Euratom viser hvordan slike ordninger blir en suksess i senere tid.


Avslutningsvis er det sentralt å nevne at Frankrike ikke satte stopper for EDC alene, men heller at integrasjonsprosessen ikke hadde kommet langt nok. Påfunnet om et europeisk forsvarsfellesskap var urealistisk fra begynnelsen av, siden statene ikke kunne avstå denne typen suverenitet enda. Altså var den overliggende årsaken til EDC fall en mangel på integrasjon, mens de medvirkende faktorene angikk uenighet om BRD, interne problemer i Frankrike, mangel på felles utenrikspolitikk, passiv ledelse, ulike avtalevilkår, et fraværende Storbritannia, utilstrekkelig tidsfrist fra USA, radikale politiske tanker i EPC og NATO som alternativt forsvarsfellesskap.


Litteraturliste

Balsvik, R. R. (2010). Det 20. århundrets historie - et globalt perspektiv. Cappelen akademisk.Claes, D. H. & Førland, T. E. (2020). EU: mellomstatlig samarbeid og politisk system (5. utg.). Gyldendal.

Dinan, D. (2014). Europe recast: a history of European Union (2. utg.). Palgrave Macmillan. Egge, Å. (2024, 21. november). Josef Stalin. I Store norske leksikon. https://snl.no/Josef_StalinKobberrød, J. T. (u.å.). EDC og EEC. [Video]. Panopto. https://usn.cloud.panopto.eu/Panopto/Pages/Viewer.aspx?id=b4a981f6-b659-4433-a318- b1ae00e026d7

Lundestad, G. (2015). Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945 (7. utg.). Universitetsforlaget.Rye, L. (2022). EUs historie. Cappelen Damm.Britannica, T. Editors of Encyclopaedia. (2024, 9. april). René Pleven. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/biography/Rene-Pleven

Filseth, G. (2024, 25. november). Vietnams historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vietnams_historieStore norske leksikon. (2024, 25. november). Dien Bien Phu. I Store norske leksikon. https://snl.no/Dien_Bien_PhuDypvik, A. S. (2024, 25. november). Vest-Tyskland. I Store norske leksikon. https://snl.no/Vest-TysklandHelgesen, G. (2024, 26. november). Koreakrigen. I Store norske leksikon. https://snl.no/KoreakrigenMønnesland, S. (2024, 26. november). Jugoslavias historie. I Store norske leksikon. https://snl.no/Jugoslavias_historie


Fullstendig oppgave

Her finner du den fullstendige oppgaven:


Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page