Denne skildringshistorien er skrevt Karl Magnus Eriksen under hans siste år på videregående. Tekstens målform er delt halvveis mellom bokmål og nynorsk. Oppgaven ble vurdert til høy måloppnåelse.

Lukten av olje og svovel oser ut av sprekkene i det ødelagte vinduet og siver bort mot nesen til Sverre. Med et bistert uttrykk blåser han ut røyken fra den glødende pipa som hviler i neven. Øynene er blodskutte, leppene tørre og den mørke gaten på utsiden av fabrikken kaster en dyster skygge over ansiktet. De blankpolerte skoene står langs rennesteinen hvor skittent og brunt vann renner sakte med en stank av kloakk.
Han strammer beltet om den hullete frakken ekstra godt og drar den svarte strikkelua godt over ørene. Det hjelper ikke stort, etter som det skallede hodet lyser gjennom og får ham til å skjelve. De værbitte hendene, med tykke træler og oppsprukken hud blir stadig kaldere og den lille varmen fra pipa begynner sakte å forsvinne. Med en brå sammentrekning slukker han pipen og begraver hendene i de dype lommene på frakken. Buksene som en gang var brune går nå i ett med mørket som omkranser hvert gatehjørne. Lyset fra vinduene rundt om i kvartalet slukker seg sakte mens tiden går og Sverre innser at den lille røykepausen nå er over.
Med tunge skritt trasker han bort mot lagerdøren. Hånden skjelver idet han legger fingrene på klingen og det iskalde metallet treffer den varme huden. Døren svinger sakte opp og skraper mot brosteinen. Sverre ser bekymret opp på de bøyde messing-hengslene som han senest byttet forrige uke. “Det er vel Herbert som har vært på ferde” mumler han for seg selv mens hengslene skriker idet han lukker døren bak seg. Lukten av svovel er sterkere her inne og i taket skimter flyter det et tett skylag. De slette, grå murveggene troner høyt og følelsen av å være like liten og ubetydelig kommer som hver gang han trer inn i dysterheten.
Det gnisser høyt i stoffet på buksen rundt neste hjørne og det knirker i den gamle trappen når skoene drar seg oppover en etter en. I annen etasje sitter de på rekke og rad med oppsmuldrede fingre og tomme uttrykk. De fleste er kvinner og har jobbet siden daggry, men imellom det rytmiske arbeidet skimtes det en og annen yngre kar. Mesteparten snakker høyt med hverandre gjennom den summende støyen fra underetasjen. Uttrykkene er trette og utmattede der de sitter, men fra tid til annen ser man et glimt i øyet hos ungkarene som jobber tett blant kvinnene. Alle i fabrikken er kledd likt og mens skolissene slenger stiller han seg ved det nedslitte og svovel-dekkede bordet. Fingrene som har fått hvile i lommene en stund, kryper nå opp og begynner sakte men sikkert å pakke de siste fyrstikkene for dagen. Stadig svartere, de små sårene fra dagen før svir voldsomt idet han pakker sammen den siste esken og går ut samme vei som han kom inn.
Røyklaget fra fabrikkene rundt i byen stiger sakte opp mot himmelen og sperrer for måneskinnet. Ute på gaten er det stort sett mørkt, utenom et par vinduer som fortsatt lyser svakt fra nabolaget på andre siden av veien. Langs den korte strekningen bort mot brakkene sitter to ungkarer på noen kasser som er vendt opp ned. Bustete hår og lukt av alkohol river i neseborene mens skohælene klapper i brosteinen. Med grønne øynene, rødt hår og gul genser er det ikke vanskelig å kjenne igjen Herbert, som har drukket seg sønder og sammen igjen. Ansiktsuttrykket til Sverre strammer seg idet han passerer dem. “Har ikke råd til å betale husleie du liksom..” knurrer han gjennom sammenbitte tenner uten at Herbert enser det.
Brakkane dukkar opp frå mørket i enden av vegen, omlag eit par minutt på bortsida av fabrikken. Her er det dødsens stille, men i fleire av vindauga bortover skimtar svake ljos. Alle brakkane er firkanta og plassert med armlengdas avstand imellom. Omtrent alle brakkane har to rom, men for Sverre sin del er det berre eitt som er til familiens disposisjon. Herbert betalar ei lita leige mot ein nedlege seng, ein liten fyr og eit vaskevassfat. I byte må Sverre, kona Hilda og dei fem barna klare seg på eitt rom. Heldigvis er denne delen av bustaden betrakteleg koseligare. Bilete og servise på veggen, eit gammalt teppe på golvet, senger på høgresida av døra og kjøkkenkrok på venstre. Hilda gyngar frem og tilbake i den beste stolen. Dei flittige hendene kramar om to pinnar og eit nøste av ull. Auga går systematisk frå venstre til høgre. Hovud på eit sted, hendene på eit anna. Så oppslukt av avisa at ho ikkje merker Sverres nærvær.
Stille dregst kleda av og med eit bekymra uttrykk ser han bort mot sengane der dei fem små søv djupt. På komfyren står ein gryte med nokre restar av byggrynsgraut. Sverres mage er like tom som lommane og utan å nøle gyver han laus på det som er igjen. Hilda flyttar blikket bort frå avisa og hever augebrunene når ho ser mannen sin. Det klirrar svakt i serviset etter som mengda mat krympar. Kjensla av eit tomt krater i magen tyngar Sverre ned og med ei utslitt mine legg han seg sakte ned i senga. Huda på fingrane er tynt som silkepapir og såra frå den etsande svovelen lek gul veske. Smerta forsvinn idet augelokka dett ned og alt blir svart.
Solstrålane glinsar gjennom det vesle vindauget i brakka når dagen gryr. Stemninga i det vesle rommet er letta og både barn og vaksne har håp om ein betre dag. Utan frukost og med lite kvile sleng skolissene seg i veg mot enda ein dag på fabrikken, men de kjem ikkje langt. Haustans fargar gikk bort for fleire veker sidan og det einaste som nå i det heile tatt minner om potetferien er Herberts gule genser. Den ligg aleine i grøfta, skitten og nedtrampa. Den eigentleg fine genseren kan ikkje berre liggje der, så med slitne hendar ber han den med seg bort mot lagerdøra. Det møkkete vatne som stadig renn langs vegen ber no ein stank av bederva kjøt. Gata er like folketom som natta før og skoa som klappar i veg mot døra, stoppar plutseleg. For i rennesteinens mørke vatn lyser naken, tilgrisa og sår hud. Den gule genseren som framleis kviler i hendene på Sverre dett i bakken. Eigaren hans er ikkje lenger å bli funnet, gjelda kan ikkje lenger betalas. Det tomme krateret i magen blir djupare og han mistar all kjensle i hender og kropp. Dei såre svovelfingrane smuldrar opp, slik som livets lyst sakte ebbar ut. Den store gjelda som hadde kvilt i den gule genseren kan ikkje lenger gjeras opp og både barn og vaksne vil nå kjenne konsekvensane. Tomheita veks og livslysta søkk i brystet på Sverre. Følelsen gneg like iherdig som rottene gneg på Herbert.
Comments