Analyse: Geisli av Einar Skúlason

11. des. 2025
11 min lesing

Under slaget på Stiklestad 29. juli 1030 døde Olav Haraldsson, konge i Norge siden 1015. Han hadde gjennom sin regjeringsperiode vært sentral for innføringen av kristendommen i landet, hvilket senere forsterket korstogsbevegelsen. Av denne grunn regnes Olav som en martyr og hans død som martyrdom. Disse begrepene brukes kort forklart om personer som har død for sin religiøse tro. Kirken æret Olavs død gjennom å gjøre han til en helgen, altså en person som er hellig. Dette er bakteppet for hvorfor Olav Haraldsson er bedre kjent som Olav den hellige eller Sankt Olav (St. Olav).

I takt med utvikling av korstogsbevegelsen og pave Urbans kunngjøring av det første korstoget i 1095, trengte kirken virkemidler for legitimering av krig mot hedninger og ikke troende. Fortellinger om mirakler utgjorde deler av disse virkemidlene og forsterket etableringen av kirkemakten og kristendommen i Europa. Noen av de eldste miraklene knyttet til Olav Haraldsson fremtrer i skaldediktet Geisli, skrevet og fremført av den islandske skalden Einarr Skúlason (Einar Skuleson) i 1152. Fremføringen skjedde i Nidarosdomen foran den første norske erkebiskopen, flere geistlige og Norges tre konger: Øystein, Sigurd og Inge, alle sønner av Harald Gille.

OpenAI. (2025, 15. august). *Einar Skúlason som prest og skald fremfører Geisli i Nidarosdomen* [AI-generert illustrasjon]. Generert med ChatGPT (GPT-5). CC BY-NC-ND.

Geisli består av 71 strofer og blant disse finner man tre mirakler som omhandler rollen til Olav Haraldsson i krigføring. I følge professor og forfatter Bjørn Bandlien fremstiller skaldediktet St. Olav i likhet med Jesus Kristus og portretterer han som guds ridder. Dette kommer til uttrykk i flere deler av Geisli, hvilket denne artikkelen vil utdype.

Slaget på Lyrskoghede

Etter at Olav Haraldsson døde, ble Norge underlagt Knut den mektige. Han regjerte allerede over Danmark og England, og innsatte sin sønn Svein Knutsson som konge av Norge, naturligvis underlagt farens autoritet. Nordmenne likte dårlig den danske kongen og misnøyen vokste i takt med Sveins forsøk på nye skatter og lover. I 1035 døde Knut den mektige, noe som skapte et maktvakuum. Kongeriket ble delt mellom Knut sine to sønner Harald Harefot og Hardeknut. Samtidig hadde befolkningen i Norge utnyttet anledningen til å krone Magnus Olavsson til konge og Svein rømte landet. Magnus var sønnen til St. Olav og dermed ansett som Norges rettmessige konge. I 1040 døde Harald Harefot som hadde regjert over England siden farens bortgang. Den yngre broren Hardeknut dro derfor over havet for å overta tronen. Dette skapte et nytt maktvakuum som Magnus Olavsson utnyttet gjennom krigstog til Danmark. Når Hardeknut dør i 1042 har Magnus allerede etablert seg i Danmark og erobrer makten. Følger man de norsk-islandske kongesagaene skal vist nok Hardeknut og Magnus inngått en avtale hvor den som dør uten barn overlater kongeriket til den andre. Denne "arvepakten" tolkes ulikt av historikere, men flere mener denne fortellingen er usannsynlig. Likevel er dette avsnittet bakteppet for hvordan Olav den hellige sin sønn blir dansk-norsk konge, hvilket er viktig for å kunne forstå forutsetningene for slaget på Lyrskoghede.

I løpet av Magnus den godes regjeringstid oppstod det flere opptøyer blant enkelte grupper langs den sørlige grensen til riket. Blant disse gruppene finner man den slaviske befolkningen kalt venderne. Disse etablerte seg opprinnelig i Polen og Nord-Tyskland, men utover 1040-årene hadde flere trukket nordover mot grensen til Danmark. Her ble det større opptøyer, noe Magnus ville håndtere. Han samlet en hær sør ved Lyrskoghede (dagens Lürschau) i slutten av september 1043. I følge kildene var venderne tallmessig overlegne, men på trass av dette seiret likevel Magnus den gode. I følge Geisli skal denne seieren skyldes en drøm Magnus hadde før slaget hvor Olav lovet sin støtte i kampen mot hedningene.

Fra strofe 27 til 30 forteller Einar om hvordan Olav besøkte Magnus i drømmene og lovet han seier over venderne. Versjonen nedenfor er hentet fra den nynorske publikasjonen til Knut Ødegård (1982). For hver storfe finner du en resonerende tekst om innhold og betydning.