Helstaten eller Ejderen?

10. mai
27 min lesing

Dette er opprinnelig en bacheloroppgave som undersøker C. C. Halls politikk og rolle i førkrigsårene 1857- 1863. Skrevet av Morten Sander Petersen Nordby ved Universitet i Sør-Øst Norge. Den komplette oppgaven med tilhørende kilder og litteratur ligger vedlagt nederst i artikkelen.

Kapittel 1 - Innledning

1.1 Tema og problemstilling for oppgaven

På midten av 1800-tallet befant Danmark seg i en krevende politisk posisjon i sentrum av nasjonale stridigheter og liberale strømninger. Den danske Helstaten hadde vært gjennom en kritisk periode som kulminerte med treårskrigen fra 1848-1851. Utallige danske regjeringer hadde siden 1840-tallet diskutert Helstatens stilling og hertugdømmenes rolle innenfor det danske monarkiet. Regjeringene hadde vært skiftende mellom nasjonalliberale og konservative ministerier som forsøkte, uten suksess, å løse det dansk-tyske spørsmål. Dette spørsmålet skulle vise seg å være uløselig for tidligere regjeringer, og Helstaten var stadig under press.

Helstatens sårbarhet førte til utviklingen av to ulike politiske målsettinger. De danske ledende menn var splittet mellom en Helstatspolitikk som innebar en opprettholdelse av den danske Helstaten med sine fire ulike landsdeler i sin daværende form. Alternativet til Helstatspolitikken var den nasjonalistiske Ejderpolitikken. Denne politikken sto for en splittelse av den danske Helstaten, og etableringen av en ny grense ved Ejderelven gjennom å integrere hertugdømmet Slesvig. Danmark sto altså mellom to politiske veivalg, Helstaten eller Ejderen. I april-ukene 1857 overtok den nasjonalliberale politikeren Carl Christian Hall regjeringsansvaret, og et nytt forsøk på å løse det dansk-tyske spørsmål skulle gjøres. Hvilken vei aktet han å følge?

Denne oppgaven tar sikte på å utforske C. C. Halls politikk og rolle i opprettholdelsen av den danske Helstaten. Var Hall lojal mot Helstaten og arbeidet for dens bevaring, eller søkte han innerst inne fra begynnelsen av mot en Ejderpolitikk? Hvordan har historieforskningen forstått Halls politikk og ambisjoner, og hvor mente de hans lojalitet egentlig lå?

1.2 Valg av litteratur

I denne oppgaven vil metoden bestå av analyse av forskningslitteratur. Det vil bli brukt sentrale sekundærkilder fra kort etter Halls levetid og helt opp til moderne tid. Hovedvekten av litteraturen vil stamme fra tre sentrale historikere: Niels Neergaard, Erik Møller og Hans Vammen. Disse er valgt fordi de regnes blant de fremste innenfor dette fagområdet og fordi de hver for seg representerer en egen tolkning av Halls politikk og rolle.

Niels Neergaards Under Junigrundloven I-II fra 1916 er et sentralt verk som tar for seg den politiske utviklingen fra 1848 til 1866. Verket omfatter ikke mindre enn 2800 sider og har blitt et essensielt hovedverk innenfor emnet. Gjennom verket illustrerer Neergaard hvordan den politiske utviklingen siden 1848 viste at det stadig var mindre handlingsrom for de danske politikerne som følge av ytre og indre press. Dette ledet politikerne til å søke en Ejderløsning. Neergaard var selv politiker, og med god kjennskap til miljøet skildrer han begivenhetene så grundig at han fremdeles er et utgangspunkt for ettertidens historikere.

I tillegg til Neergaard er Erik Møllers serie Helstatens Fald I-II et av de mer omfattende arbeidene gjort i et forsøk på å besvare helstatens fall fra 1855 til krigen i 1864. Møller brukte 50 år av sitt liv til dette arbeidet og gikk svært detaljert til verks. Møller konkluderte at Helstaten og Hall i realiteten var bundet av de avtalene som ble inngått i 1851-1852 og at disse satte Hall i en posisjon hvor Helstatsspørsmålet ikke ville være løselig.

Hans Vammens Den tomme stat : angst og ansvar i dansk politik 1848-1864 fra 2011 er det nyeste verket i denne oppgaven. Han forsøkte i dette verket å vektlegge fokus på hvorfor enkeltpersoner handlet som de gjorde. Han la vekt på dagbøker og brev som kildestoff i stedet for offentlige dokumenter, noe han mente kunne avsløre aktørenes holdninger bedre. Vammen konkluderte med at han observerte en kontinuerlig trend i Halls politikk, preget av en gjennomgående tilnærming med fokus på Ejderen.

I tillegg til disse hovedverkene vil det bli brukt en rekke andre bøker og artikler for å dra inn andre synspunkter og tolkninger.

1.3 Avgrensning & avklaringer

Oppgaven bygges opp med fire kapitler hvor det første kapittelet er introduksjonen til oppgaven. Kapittel to forsøker å klargjøre Helstatens stilling ved Halls overtagelse og beskriver de to ulike politiske veivalgene han sto overfor. Kapittel tre, som er hovedkapittelet i oppgaven, vil undersøke Halls standpunkt gjennom tre ulike faser han sto overfor. Den første fasen kom med økende tysk press på Helstaten i 1857-58 som presset Halls politikk mot et veikryss. Fase 2 handler om politikken ført fra Halls ministerium i perioden 1858- 1861, og håndteringen av konsekvensene av fase en. Til slutt vil fase tre se på det avgjørende veiskillet i 1863 med mars og novemberkunngjørelsene. Kapittel fire er det siste kapittelet og vil inneholde konklusjonene til oppgaven.

Hva var egentlig målet til Hall under den kritiske perioden 1857-1863 og hvordan har historiefaget vurdert dette tidligere? Det har vært en rekke utfordringer knyttet til dette spørsmålet. Det første og mest betydningsfulle aspektet er kildematerialet Hall etterlot seg. Til forskjell fra mange av hans partifeller etterlot han seg svært få brev og var ingen produktiv skribent. I tillegg til dette var, i henhold til gammel tradisjon, Halls opptegnelser etter 1864 utilgjengelige for tidlige historikere da disse først ble publisert i 1964. Dette har ført til at historikere i hovedsak måtte forholde seg til Halls handlinger, uttalelser, svar til fremmede diplomater og andres beskrivelser for å besvare spørsmålet om hvor hans lojalitet egentlig lå.

Den andre utfordringen har vært bevismanipulering fra politikere i kjernen selv. Etter nederlaget i 1864 ble avdekkende papirer destruert, skjult eller manipulert. Enkelte ministere hadde etterlatt verdifulle dagbøker og brev, som hadde blitt fabrikkert i ettertiden for å forsøke å endre sin rolle eller tillegge skyld. Det beste eksemplet på dette er A. F. Krigers dagbøker. Dette har ført til tvil om kildematerialets troverdighet, men har også muliggjort sammenligning av ulike kilder. Dette medførte at det frem til mellomkrigstiden var to sentrale retninger blant danske historikere: Den ene retningen besto av de som støttet Aage Friis' parti, og trodde på politikernes egne beretninger gjennom dagbøker og dokumenter i ettertid. Den andre retningen, under Erik Arups' parti, omfattet de som ikke trodde på de ledende politikernes ord. Den største gåten har derved gjennom historiene blitt: Hva ønsket egentlig Hall?

Kapittel 2 - Det politiske landskapet

2.1 Om Helstaten

Det finnes ulike definisjoner på konkret hva helstatsbegrepet innebærer, og når historikere kan si at begrepet var gjeldende for Danmark. Jens Degn beskriver en helstat som en stat som inkluderer flere regioner eller delstater som har en felles politikk for utenrikspolitikk og suverenitet, ofte i dansk litteratur kalt fellesanliggender (fællesanliggender). Disse regionene eller delstatene kan utenom fellesanliggender ha betydelig grad av selvstyre. Dette betyr at de kan ha forskjellige lover, regler og kultur selv om de er en del av den samme helstaten.10 I den historiske ordboken, Ordbog over det danske Sprog (ODS), fra 1925 defineres en helstat som en:

(hist. ell. polit) stat, bestaaende af flere under en fælles Forfatning for de fælles Anliggender forbundne Statsdele (jf. Enheds-, Forbundsstat); spec. om den Statsforbindelse, som mellem 1850 og 1864 søgte opretholdt mellem det danske Kongerige, Sønderjylland og de tyske Hertugdømmer.

Danmark var en helstat som besto av fire ulike landsdeler koblet sammen gjennom det danske monarkiet og en fellesforfatning. Helstaten var sammensatt av kongeriket Danmark og de tre hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenburg. Holstein og Lauenburg var tyske hertugdømmer med en tysk nasjonalitet og medlemskap i det tyske forbundet. Dette medlemskapet sørget for at hertugdømmene hadde forpliktelser innenfor forbundet som kongeriket og Slesvig ikke hadde. Slesvig på sin side representerte et skille i Helstaten mellom det tyske forbundets rekkevidde og Danmarks gamle kjerneområder. Slesvig var et nasjonalt splittet område hvor den nordlige delen hadde en dansk befolkning, mens den sørlige delen var tysktalende. Slesvig hadde lenge hatt en sterk historisk tilknytning til både Danmark og Holstein, men hadde opplevd en økende tysk integreringsprosess fra sør. På denne måten besto den danske Helstaten av splittende faktorer. Den var splittet i nasjonalitet, språk, kulturelle, juridiske og rettslige forhold, samt politisk tilhørighet.

For å holde helstaten sammen ble det nødvendig for tidligere regjeringer å følge en politisk linje kjent som Helstatspolitikken. Denne politikken handlet i prinsippet om å opprettholde Helstaten i sin daværende form i et forsøk på å skape en størst mulig forbindelse mellom alle landsdelene. For å sikre en slik statsforbindelse hadde den danske regjeringen koblet sammen Helstaten gjennom fellesforfatningen av 2. oktober 1855. Denne forfatningen forsøkte å imøtekomme forbundets krav i forhold til de tyske hertugdømmenes rettigheter og til avtalene inngått i 1851-1852 etter treårskrigens slutt. Disse forpliktelsene hadde en rekke bindende effekter på Helstaten som fellesforfatningen måtte håndtere.

De viktigste av disse handlet om hertugdømmenes forhold innenfor Helstaten. Avtalene fra 1851-1852 skulle sikre lik beskyttelse og rett for den danske og tyske nasjonalitet. Slesvig skulle ikke inkorporeres i kongeriket og alle landsdelene skulle være likestilt innenfor Helstaten. For å imøtekomme dette fikk hertugdømmene egne stenderforsamlinger med myndighet for indre forhold som skulle virke som et motsvar mot den danske riksdagens tidligere innflytelse. I tillegg til dette ble det opprettet et riksråd som sammen med kongen skulle styre over felles saker med lovgivende makt. Dette gjaldt områder som utenrikstjenesten, finans- og forsvaret. Fellesanliggender var alle områder som ikke var spesifisert til å tillegge særlig anliggender for hver enkel landsdel. Riksrådet besto av 80 medlemmer, og ble fordelt på de fire landsdelene basert på folketall. Dette sørget for en konstant overvekt av et dansk flertall, noe de tyske stenderne likte svært lite. 30 medlemmer av riksrådets 80 besto av folkevalgte menn. som sikret Helstatens konstitusjonelle preg. Likeberettigelseprinsippet etter avtalene av 1851-1852 sørget også for at enhver fellesforfatning som skulle fremlegges måtte fremlegges for både stenderne i hertugdømmet og ikke kun kongerikets riksdag.

Denne forfatningen var grunnsteinen i Helstatspolitikken og skulle sikre Helstatens fremtid. Tilhengere av Helstatspolitikken tilhørte den konservative fløy av danske embetsmenn og ble kalt for helstatsmenn. Helstatspolitikken hadde vært den dominerende politikk ført av de danske ministeriene gjennom første halvdel av 1800-tallet. Men grunnet den fremvoksende trusselen fra sør hadde det oppstått en ny tenkning innenfor dansk politikk. Denne nye nasjonalistiske politikken ble kjent som Ejderpolitikken.

2.2 Om Ejderen

Ejderpolitikken vokste frem på 1840-tallet som et motsvar mot Helstatspolitikken, grunnet en økende frykt for kongeriket og Slesvigs tette forbindelse med det tyske forbundet gjennom Holstein og Lauenburg. Dette var en frykt som ble forsterket med forbundets planer om å oppta Danmark som admiralstat inn i forbundet for å styrke forbundets maritime kapasitet. De nasjonalliberales frykt for å komme i et avhengighetsforhold til forbundet, resulterte med utviklingen av Ejderpolitikken. Denne nye politiske linjen ble først proklamert gjennom en festtale den 28. mai 1842 av den nasjonalliberale Orla Lehmann. De nasjonalliberale var grupperingen som hadde ført juni-grunnloven av 1849 igjennom og som hadde sørget for den politiske overgangen fra et enevelde til et konstitusjonelt monarki.

Ejderpolitikken var de nasjonalliberales hjertebarn og den politiske linjen de mente det var nødvendig å følge for å sikre Danmarks selvstendighet. Ejderpolitikken handlet om å skape en tettere forbindelse mellom Danmark og Slesvig gjennom en konstitusjonell fellesforfatning. De tyske hertugdømmene ville på denne måten enten havne utenfor denne fellesforfatningen i en særegen stilling innenfor monarkiet eller så ville båndene bli kutte totalt, og Slesvig stå igjen alene med Danmark. Politikken bygde på en tanke og historie om en felles identitet med Slesvig som var preget av en undertrykt danskhet som måtte vekkes. Ejderen skulle bli en forsvarslinje mot tyskheten. Dette var grunntanken i Ejderpolitikken.

De nasjonalliberale mente at Helstaten ikke kunne overleve som følge av hertugdømmenes forbindelse til det tyske forbundet og de bindende avtalene av 1851-1852. Hertugdømmenes stilling medførte at det var nødvendig å ta hensyn som en annen suveren stat ikke trengte å ta. De nasjonalliberale så derfor behovet for en annen statsløsning enn Helstatsordningen. Den fremragende nasjonalliberale minister og senere konseilspræsident [statsminister] D. G. Monrad skal ha sagt om Helstaten at:

En Regjering kan ikke have to Sjæle, den kan kun have een Villie; den kan ej ønske, at der skal være Krig i den ene og Fred i den anden Statsdeel, og endu mindre, at disse skulde komme i indbyrdes Feide; den kan ei i den ene Statsdeel ville fremme een og i den anden den modsatte Udvikling; den kan med faa ord ei have to Ansigter.

Det var i Danmark stor bekymring angående hvilken retning tysk nasjonalisme ville føre. Helestatsmennene trodde på en fortsettelse av det splittede Tyskland grunnet Østerrike og Preussens interne konkurranse. De nasjonalliberale derimot så mot en sammensmelting med angst. Skulle det komme til en sammensmelting av de mange tyske enhetsstatene, var antagelsen at dette ville trekke både Holstein og Lauenburg sterkere inn mot Tyskland, noe som kunne komplisere Helstaten og Danmarks hold over hertugdømmene. I de nasjonalliberales øyne måtte løsningen derfor bli en Ejderpolitikk, der Helstaten ville gå tapt, men danskheten ville redde slesvigerne.

Slik så det politiske landskapet ut i april-ukene 1857 ved Halls overtakelse av ministeriet. Hvilken vei Hall ønsket å føre Helstaten var det ingen som visste.

Kapittel 3 - Helstaten eller Ejderen?

3.1 Hvem var Hall?

Carl Christian Hall var født i 1812 og hadde fått sitt politiske gjennombrudd i 1840-årene under arbeidet med juni-grunnloven. Han var født inn i en vanlig håndverkerfamilie, men endte i 1829 opp som student ved Københavns åbne Gymnasium, den gang kalt Borgerdydskolen ved Christianshavn. Det var i studietiden Hall fikk en brennende interesse for liberalistiske og nasjonalistiske strømninger. Ifølge Erik Møller gjennomgikk Hall en dyptgående personlig utvikling gjennom sine møter ved Borgerdydskolen. Det var i dette selskapet at han fikk sin sosialisering inn i de politiske og akademiske kretser.

Hall besto den juridiske eksamen og ble i 1837 auditør for hæren, ble så medlem av et av kongerikets to stenderforsamlinger i Roskilde, og nådde i 1848 riksdagen. Etter treårskrigens slutt og de konservatives tid ble Hall i opposisjon, men ble avskjediget fra sitt embete fra riksdagen i 1854. Hall var i opposisjon en gjennomtenkt, forsiktig, men taktisk mann. Hans belønning kom ved regjeringsskiftet og hans utnevnelse til kulturminister sent samme år. Det var Hall som drev fellesforfatningen av 2. oktober 1855 gjennom riksdagen, og han ble gjennom de påfølgende årene med ministerier kriser overrakt ansvar for å danne regjering i 1857. Som Møller skrev ”Carl Christian Hall var nu naaet til Toppen”.

Hall tilhørte de nasjonalliberale som var den pionerene grupperingen, men det var ikke et politisk parti. Vammen beskrev det som et ideologisk nettverk. Det var individer som hver for seg hadde innsikt i samfunnets virkelige interesser. De hadde fått grunnloven gjennom og søkte mot Ejderens tilknytting til kongeriket. Slesvig var dansk! Hall var dog ikke blant de mest radikale av de nasjonalliberale. Han var ingen tilhenger av det danske språkstyre i Slesvig, og fulgte aldri de radikale nasjonalliberalerne til ytterpunktene i sin politikk. Hall representerte den borgerlige og intelligente liberalismen. Han var ifølge Thorsen en politiker av et klart og rolig sinn som våget seg forsiktig frem. Hans sterkeste side var i situasjoner hvor det ikke var behov for noen handling. Han var en avventende politiker eller nølende som Rerup skildret ham. Desto lengre tid til å vurdere en sak, desto bedre klarhet over saken ville han oppnå. Denne politiske innstillingen banet veien for hans fremtidige politikk.

Hall var ifølge Bjørn den blant de nasjonalliberale som kunne skape samarbeid både i inn- og utland blant andre politikere. Det var kanskje av denne grunn at Hall i ettertid fikk kallenavn som “mægler Hall” og “Rigsdagens storslappeskræder”. Men konseilpræsidenten hadde også sine svake sider. Hall hadde et rykte på seg for å stadig forsnakke seg og han lovet og sa mer enn han kunne holde. Han snakket ofte med et språk som var uforpliktende eller upresist som ikke kunne virke forpliktende eller bindende. Han ble beskyldt for å være ubesluttsom og ha en åndelig lathet. Men det var altså denne mannen som skulle overta regjeringsansvaret. Hvordan så Helstatens fremtid ut i Halls øyne?

3.2 Det første veivalg 1857-58

Hall overtok ministeriet i mars-ukene 1857 og arvet ansvaret for å videreføre utfordringene Helstaten sto ovenfor. Fellesforfatningen hadde blitt ført igjennom, men ikke uten klager. Stenderne i hertugdømmene reagerte sterkt med en fiendtlig sinnstilstand mot den nye Helstatsordningen. Hovedvekten av klagene gikk ut på at forfatningen kun hadde blitt forelagt riksdagen og ikke stenderne, noe som var et brudd med avtalene av 1851-1852. Preussen og Østerrike mente at forfatningen og riksrådets oppbygning var i strid med prinsippet om likevekt da riksrådets sammensetning alltid kunne styres med et dansk flertall og overvekt. Holsteins selvstendighet kunne på denne måten bli underminert. Det var både i Hall og de tyske stormaktenes interesser at saken ikke ble forelagt forbundet i Frankfurt. Skulle saken komme for forbundet, ville de mer aggressive og danskfiendtlige mellomstore tyske kongerikene som Hannover eller Sachsen potensielt fremme en forbundskrig mot Danmark, noe som begge partene ønsket å unngå. Slik så situasjonen ut for Helstaten og Hall.

Hall forsøkte fra dansk side å være imøtekommende. Det ble gjort klart for Wien og Berlin at de danske intensjoner var å legge frem fellesforfatningen for den holsteinske stenderforsamling senest i august 1857, hvor de ville få mulighet til å ytre seg om endringer og en revidert versjon av deres forfatning for felles og indre anliggender. Hall var av den innstillingen av at innrømmelser og kompromisser måtte gjøres, men ikke på bekostning av en undergraving av fellesforfatningen. Det ble likevel Lauenburg som i oktober 1857 først fremmet saken til forbundet for å sikre sin likeberettigelse innenfor Helstaten. Forbundet erklærte den 11 februar 1858 at fellesforfatningen var i brudd med avtalene av 1851-1852 og var ugyldig for Lauenburg og Holstein. Neergaard beskrev erklæringen som en krigserklæring mot fellesforfatningen. Det ble forlangt at Danmark skulle avstå fra å vedta lover som gjaldt for Holstein og Lauenburgs vedkommende, og at man hadde 6 uker på å avklare hertugdømmenes stilling i Helstaten. Dersom disse krav ble tilsidesatt av konseilspræsident Hall, ville en forbundseksekusjon med en besittelse av Lauenburg og Holstein bli en realitet. At forbundstroppene stoppet ved Ejdergrensen og ikke trengte seg inn i Slesvig var det ingen garanti for. Det første veiskillet mellom Helstaten og Ejderen var nådd.

Konseilspræsidenten sto nå ved et veiskille. Dersom Hall ville opprettholde Helstaten i sin daværende konstitusjonelle form, og ignorere de tyske krav, ville det sannsynligvis ha ført til en besettelse av de tyske hertugdømmene og krig mellom Danmark og forbundet. Dersom Hall gjorde alle innrømmelser fra forbundet ville det bety at den danske befolkningen måtte vike fra den konstitusjonelle statsform de så lenge hadde kjempet for. Det ville også sette Helstatens grunnmur, felleforfatningen, i spill. England, Frankrike og Russland betraktet også spørsmålet om Holstein og Lauenburg som et rent tysk spørsmål, og kunne derfor ikke støtte Danmark dersom Hall nektet å møte noen krav. Det var heller ingen, ifølge Neergaard, stor kjærlighet innenfor nasjonen for Helstaten som kunne vekkes. Hall derimot mente at spørsmålet om Holstein innenfor Helstaten på ingen måte var et rent tysk spørsmål.

Hall forsøkte først den 15. Juli å midlertidig legge fellesforfatningen for Holstein og Lauenburg hvilende, altså midlertidig suspendert. Dette oppfattet forbundet som alt for vagt og kom med videre krav. Hall forsøkte igjen med videre innrømmelser, som igjen ble avvist. Resultatet av denne dansen ble starten på Halls vikepolitikk overfor forbundet som endte med fellesforfatningens opphevelse for Holstein og Lauenburg den 6. november 1858. Halls politikk gikk ut på å gradvis gi etter for forbundets krav innenfor de tyske hertugdømmene, med mål om å trinnvis og med innvendinger oppgi fellesforfatningen for Lauenburg og Holsteins vedkommende. Gunstigheten med en slik fremgangsmåte var å unngå en konflikt i en periode hvor den europeiske støtten var moderat samtidig som monarkiet ville beholde sin regjeringsmyndighet overfor hertugdømmene. Det var dessuten store håp i Danmark om et Danmark til Ejderen som sto nærmere en realitet dersom Slesvig sto igjen alene i en forfatning med kongeriket.

Hvordan skal man tolke Halls politikk i møte med forbundet? Spørsmålet i denne sammenheng blir altså var dette en begynnelse mot en Ejderpolitikk, eller kun et midlertidig tilbakesteg for Helstaten? Det er ulike syn som fremmes av ettertidens historikere. Neergaard hevdet at selv ved denne avgjørelsen var det ingenting som tydet på at Hall hadde tatt et definitivt valg mellom Helstaten og Ejderen. Neergaard mente at han ikke handlet ut ifra noe motiv mot en Ejder løsning, men heller at det var den nødvendige handling som krevdes for å sikre en Helstatsordning som tilfredsstilte Holstein og forbundet. Han begrunner dette med regjeringens fortsatte og gjentatte bestrebelser på å komme fram til en slik ordning. Hall ønsket ikke en Ejderstat, men en styrking av den danske kongemakten. Neergaard mente at Hall i den første fasen egentlig strebet for en politikk som kunne skaffe betenkningstid hvor både Ejderpolitikken men også Helstatspolitikken kunne bli mulig.

Møller mente at Hall syntes kravene var grunnløse, men at han sto i en posisjon hvor man enten måtte svare på en måte som kunne tilfredsstille forbundet, eller så måtte man ta konsekvensene av en ekskursjon. Dette gjaldt det å unngå. Ifølge Møller var det ikke snakk om en Ejderpolitikk, men at en midlertidig suspensjon var den eneste utvei. Møller mente at Hall ønsket å opprettholde den konstitusjonelle forbindelsen, men så lenge forbundet blandet seg inn i hvert skritt av dansk politikk ville Helstatsideen være umulig å gjennomføre. Målet ble derfor å få garantier for fri forhandling mellom Danmark og hertugdømmene uten tysk innblanding. Møller bekreftet likevel at med opphevelsen den 6. november 1858 var veien banet for Helstatens oppløsning i 1863-1864 uten at dette var en målbevisst bestrebelse.

Møllers fremste argument for Halls lojalitet til Helstaten var hans sammensetning av ministeriet ved hans overtakelse. I stedet for å fremme kun danske ministre forsøkte han å tilfredsstille den holsteinske opposisjonen med å foreslå en rekke tyske ministre til de to viktige postene som utenriksminister og minister for Holstein. Han forsøkte med flere, blant annet den høyt priset holsteinske embetsmannen Bernhard Ernst von Bülow som var dansk utsending til frankfurtparlamentet eller greve Carl Scheel-Plessen som var borgermester i Altona ved Holsteins grense til Hamburg. Selv om disse embetsmennene sto fjernt fra de nasjonalliberales politikk, forsøkte Hall likevel å strekke ut hånden, som kan tolkes som hans vilje til å tilfredsstille den tyske opposisjonen selv om det ville komplisere regjeringen og de nasjonalliberales politikk. Dette er et argument som dukker opp gjentatte ganger hos mange historikere.

Vammen var den historikeren i denne undersøkelsen som var mest kritisk til Møllers tolkning. Han mente at Hall var en nasjonalliberal i hjertet som fra starten av ønsket en situasjon hvor Slesvig sto igjen alene med Danmark. Han beskyldte de nasjonalliberale, inkludert Hall, for å bruke Helstatens fellesforfatning som en trojansk hest for Ejderpolitikken. “Og sanheden er jo, at Hall og Krieger i hjertet var nationalliberale og hele tiden havde været det,” Under forhandlingene om fellesforfatningen ved statsrådsmøte den 7. juli 1858, ble forfatningens opphevelse anklaget for å være en skjult Ejderpolitikk. Vammen hevdet Hall benektet dette så energisk at det lignet en erkjennelse om en vei mot Ejderen.

Jeg tror det er mange ulike perspektiver og utsagn med forskjellige tolkninger som vektlegges for å fremme en intensjon. Det blir betydelig vanskeligere når historikere nesten kun må lene seg på Halls handlinger og andres ord, da det er lite av hans egne beretninger å lene seg på. Skillet i historiefaget går altså her mellom de som ser Halls politikk som et langsiktig mål mot Ejderen som Vammen, eller de som mener som Møller at det var av en nødvendighet med kun et tilbakesteg, men målet var bestandig Helstaten. Historikeren Povel Bagge skrev i sin analyse av Møllers verk at når han mente Hall de første årene etter 1858 ikke beveget seg mot Ejderen, skyldtes det at han ikke anså Hall, som en regjeringssjef, for å være villig til å ofre en stor del av monarkiet før alle muligheter hadde blitt utforsket. Han trodde at Hall ikke ønsket noe opphevelse, og at han som konseilpræsident var lojal mot Helstaten. Igjen kom argumentet om ministeriets konstruksjon opp som begrunnelse.

Jeg mener foreløpig det er mye som tyder på at Hall var avventende og betraktet det som at situasjonen kunne lede til det ene eller det andre. Målet kunne som nevnt ha vært en gjeninnføring av en fellesforfatning dersom den internasjonale sympatien for den danske stat hadde blitt ført inn på dagsorden igjen, og Danmark kunne sette militær makt bak kravene sine. På denne måten kunne det ha vært håp fra Halls side om en Helstatspolitikk. Men samtidig var sannsynligheten for at en slik innrømmelses politikk som Hall førte med stor sannsynlighet ville lede til en Ejderstat. Trodde Hall virkelig at innrømmelser ville bane vei for forståelse og en ny konstitusjonell fellesforfatning, når han selv så de tyske krav og tolkning av avtalene fra 1851-1852 som et bevis på at det tyske forbund og Holsteins egentlig ikke ønsket noen ordning fra tysk side?

Jeg tror at Hall selv inntil videre ønsket å opprettholde Helstaten for om ikke noe annet å spare tid til en bedre situasjon kunne oppstå. Hva som ville ha blitt valgt dersom en situasjon i bedre favør hadde oppstått, er vanskelig å si. Hadde han da forsøkt på en gjeninnføring av fellesforfatningen med militær makt om nødvendig, eller et kraftigere og hurtigere steg mot Ejderen? Så langt virket det som om han lå flytende mellom de to politiske veiene uten å tydelig velge et alternativ. Om han selv allerede hadde valgt en vei, var det kun tydelig hos ham selv. Hall hadde imidlertid med denne opphevelsen av fellesforfatningen sikret en midlertidig pause i presset fra forbundet og forhold i Europa sørget for en stillstand i forhandlingene.

3.3 Hall gjennom tre år 1859-1861

Året 1859 var preget av en fortsettelse av forhandlinger med de holsteinske steder uten at regjeringen var noe nærmere en løsning av Holstein og Lauenburgs stilling innenfor monarkiet. Halls ministerium fikk en midlertidig pause som følge av opprettelsen av Rotwitt ministerium som varte i knappe 2 måneder fra 2. desember 1859 - 24. februar 1860.58 I februar 1860 var Hall atter tilbake som konseilpræsident.

Situasjonen i Europa skapte imidlertid et kort pusterom for Hall som følge av den italienske krig og indre tyske stridigheter i 1859.59 Ved krigens opphør kom forbundet på ny tilbake med en forbundsbeslutning den 8, mars 1860, hvor kravene fra 11. februar 1858 måtte fra dansk side imøtekommes. Slik var Hall tilbake på samme spor som før opphevelsen av fellesforfatningen. Forbundet kom med nye krav med forbundsekskursjon som konsekvens, mens Hall stadig trakk tiden ut og kom med nye og mindre innrømmelser uten å skape en situasjon som kunne tilfredsstille hele Helstaten. I løpet av året 1860 tok forhandlingene en ulykksalig vending for Danmark da først Preussen, så Østerrike, dro Slesvigs forhold inn i forhandlingene på grunnlag av tyskhetens undertrykkelse og fornektelsen av forpliktelsene fra 1851-1852. Forbundet kom igjen med krav.

Hall fulgte opp kravene den 9. Januar 1861 med innrømmelser og reformer på språkpolitikken i Slesvig. Dette skapte ikke noe stort annet enn misnøye hos kongerikets befolkning som fryktet for stadige innrømmelser i Slesvig. Hos forbundet og de tyske hertugdømmene ble innrømmelsene betraktet som lite betydelige, og ledet ikke til annet enn nye angrep mot regjeringen. Videre fulgte forbundet opp den 7. februar med et nytt ultimatum hvor Holsteins budsjett til felleskostnader, utarbeidet av regjeringen, ble erklært for ugyldig. Hall fikk igjen seks ukers frist på å etterkomme forbundsbeslutningen av 8. mars 1860 under press av ekskursjon.

Slik fikk Hall tre år til å gå uten at hertugdømmenes stilling til Kongeriket hadde blitt noe klarere. Gjennom det Vammen beskrev som Halls fedtspil, sto Hall i realiteten der han startet for tre år siden i 1858. Den Hallske politikk som hadde blitt ført siden 1858 hadde mislykket på en av dens grunnprinsipper: å oppnå forståelse for fra tysk eller europeisk side at den statsrettslige grensen til Danmark lå ved Ejderen. Så hvor sto Halls politikk nå?

Sammenlignet med perioden 1857-1858 sto Hall i realiteten i en forverret posisjon hvor mange av spillereglene var endret. De kritiske årene mellom 1859-1861 regnes i dansk historie som perioden da regjeringen begynte å bevege seg vekk fra Helstaten. De fleste historikere er enig om at politikken endret seg til en Ejderpolitikk ved året 1861. Skillet går mellom de som ser endringen som en langsiktig plan hvor en skjult Ejderpolitikk endelig kunne lyses i offentligheten, eller de som mener kursendringen kom basert på en nødvendighet hvor Hall ikke hadde noen annen vei å gå.

Det er et faktum at spillereglene var betydelig endret og at dette hadde en stor innvirkning på Halls politikk. I kongeriket krevde folket en aktiv politikk for å sikre dansk rett i Slesvig. Folkeopinionen kom kraftig til uttrykk gjennom Dannevirkeforeningens 71 000 underskrifter som forlangte en stans i vikepolitikken. Disse ble overlevert til Hall 17 mai 1861.68 I September 1861 ble også Ejderforkjemperen Orla Lehmann minister som ga et forvarsel for hvilken vei ministeriet pekte. En vei mot Ejderen og konfrontasjon.69 I tillegg bør ytre pressmidler nevnes, som manglende forståelse og støtte hos de nøytrale stormaktene, Preussens nye aggressive utspill fra den ferske kongen Wilhelm I og stendernes stadig avvisende holdning. Alle disse faktorene innskrenket Halls manøvreringsrom på utenrikspolitikken. Som følge av alle disse faktorene hadde han ikke et annet valg ifølge Rerup. “Han måtte nu føre Ejderpolitik.”

Kan indre og ytre press ha førte til en Ejderpolitikk i 1861 mot Halls egentlige ønske? Erik Møller mente det. Da Hall overtok regjeringsansvaret igjen i februar 1860 mente han alt tydet på at Helstaten fremdeles var Halls politikk. En utskillelse av hertugdømmene var ikke noe målsetting regjeringen hadde, og Møller betvilte sterkt påstand om at Ejderen allerede da var en ambisjon. Hall skal ha hevdet under en tale til sine velgere ved Fredriksborg i juni 1861 at politikken som hadde blitt ført siden 1855 ikke var mulig på grunn av de holsteinske stenders uvillighet til å forhandle. Det var under denne talen for første gang han offentlig brukte ordene “frit Danmark til Eideren”. Men Møller sto fremdeles ved Halls opprinnelige lojalitet til Helstaten. Han mente at forsøket fra Hall gjennom de tre årene med forståelse og kompromiss, med et håp om at stenderne kunne komme fram til en enighet med regjeringen, bekreftet dette. Dette håpet om stendernes forståelse mente Møller Hall holdt helt opp til det avgjørende bruddet i mars 1863. Men for nå la Møller skylden for Halls sakte retning mot Ejderen på folkeopinionen og stenderne.

Vammen er Møllers motpol som mente at målet stadig var Ejderen, men at denne vikepolitikken som Hall så sterkt ønsket å følge ikke lengre var mulig som følge av den Ejderbevegelsen som vokste i den danske offentligheten og de nøytrale makters økende øre til Preussen. Neergaard tok også nå et sterkere standpunkt og hevdet ved flere anledninger at målet var Ejderstaten så tidlig som allerede i 1859. Målet med vikepolitikken var at ved å gi etter, ville dette til slutt lede til målet som så mange i Danmark stadig ønsket, Holsteins utskillelse. Formålet var for Hall å føre en politikk som kunne legge forholdene til rette for et brudd på et tidspunkt, ved krigsmakt om nødvendig, som ville være i dansk favør. Neergaard så også at Ejdersystemet i praksis allerede eksisterte i det danske monarkiet fra 1858.

Så vidt jeg kan finne har det ikke dukket opp i denne litteraturen, at Hall i noen form var en ideolog som sto sterkt og urokkelig på sin nasjonalliberale Ejder doktrine. Vammen mente jo det, uten at det kom opp en kraftig argumentasjon på akkurat hvorfor han sto ved dette. Men det var flere av Halls ministerkolleger som var det og regjeringen hans bar et sterkt Ejder preg. Den sterkeste av disse var Orla Lehmann. Svend Thorsen nedtegnet i sin biografi over de danske ministerier at: “C. C. Hall var netop ikke “doktrinær”, han afledet ikke sin politik fra et bestemt faststående punkt, eftersom han ikke var ideolog, kun en praktiker med et vist grundsyn.”

Men hva følte Hall etter alle disse årene med stadig motstand og innrømmelser? Det må ha gått innpå han og hans velvære. Hans minkende popularitet innenfor politikken som følge av all den nølingen, det ytre press fra omverden og ikke minst den ekstreme nasjonale hevelsen av Ejderfanen blant den danske befolkningen. Kunne han egentlig ha gått en annen vei når alternativet kunne ha krevet en mulig oppgivelse av deler av den danske suvereniteten? Alt tydet på at det bar en vei, men Hall hadde ennå ikke brutt med Helstaten. Forhandlingene pågikk fremdeles og Helstaten, om mulig opprettholdt, ville bety en betydelig sterkere militære og finansielle hjelpekilde til den danske Helstat enn en Ejderstat. Jeg tror likevel situasjonen må ha sett dyster ut for en gjenvinning av Helstaten. Det kan virke som at Hall stadig skritt for skritt gikk nærmere mot en Ejderpolitikk, men han ventet på det rette øyeblikk til å komme med et åpent brudd. Hadde Hall gitt opp, mistet nerven og latt de mer fundamentale Ejder-ministere føre frem mot et brudd, var dette målet fra begynnelsen av eller var det bortgjemt et glimt av håp for Helstaten?

Året 1862 begynte med en fortsettelse av forhandlingene med det tyske forbund og hertugdømmene, men mye var forandret siden Hall startet på den andre fasen i 1859. Regjeringens offisielle politikk var endret til en fremtidig bestrebelse mot Holstein og Lauenburgs utskillelse og en sterkere konstitusjonell forbindelse mellom kongeriket og Slesvig. Dette var nå ministeriets hovedoppgave.

3.4 Mot Ejderen 1863

Hall fortsatte forhandlingene som ble ført fra dansk side med en økende bestemthet som forbundet ikke hadde sett tidligere. I løpet av 1862 ble forhandlingene kjørt i sanden, og Østerrike og Preussen fortsatte med 1851-1852 utsagnene, mens Danmark forgjeves forsøkte å sette en grense ved Ejderen for hva det skulle forhandles om og ikke. Begivenhetene fra 1861-1863 var preget av stadige forhandlinger. Slesvigs deling etter nasjonalitet hadde blitt dratt opp som et alternativ fra tysk og britisk side, skandinavistiske samtaler hadde blitt ført fra Hall allerede i 1857-1858, og det hadde nå for alvor blitt tatt opp igjen på dagsordenen. Dette skapte enorme forventinger i Danmark om en skandinavisk union som skulle redde danskene, slesvigerne og Norden. Skuffelsen av å stå alene ved krigsutbruddet i 1864 var vidtrekkende.

Den Hallske Helstatspolitikken sa nå stopp. Etter årevis med motgang ønsket regjeringen og Danmark nå å få en endelig slutt på det evige dansk-tyske spørsmålet. Helstaten eller Ejderen måtte velges, og Hall hadde valgt. Den 30. mars 1863 kunngjorde den danske regjering at den ville annullere fellesforfatningen av 2. oktober 1855 for Helstaten, og skape en ny konstitusjonell fellesforfatning mellom Slesvig og Kongerikets fellesområder. De tyske hertugdømmene ville stå på utsiden under en egen særlig forfatning. Slik kom Halls vikepolitikk til ende. Nå var det ingen vei tilbake. Den 13. november, tross protester fra hertugdømmene og forbundet, ble den nye fellesforfatningen vedtatt i riksrådet. Hall hadde nå skapt en Ejderstat med Danmark og Slesvig med en fellesforfatning som skulle tre i kraft 1. januar 1864.

Det er mange ulike tanker og tolkninger rundt den siste fasen i Halls ministerium om hans egentlige ønske og intensjon. Men de fleste historikere er enig om at Hall hadde kommet frem til et punkt hvor Ejderen nå var nådd. Spørsmålet om dette var ambisjonen fra starten av i 1857 eller om dette kom som et negativt utfall som følge av de ulike faktorene diskutert, er fremdeles et uløst spørsmål til den dag i dag. Ifølge historikeren Erik Arup var det to politiske veivalg Hall hadde etter marskunngjørelsen i 1863. Den ene var et håp om at en krig ville føre til en sterkere tilknytning mot Sverige-Norge, som kunne redde Ejderstaten. Den andre var et forsøk på forhandlinger hvor Arup drøftet om kanskje monarkiet kunne bevares gjennom en personalunion mellom et Slesvig-Holstein [Lauenburg] og kongeriket med tilknytning til Tyskland. Med Novemberkunngjørelsen hadde Hall valgt Ejderen og konfrontasjon.

Men i desember 1863 fikk Hall nok. Nå var han mismodig og ville vekk. Etter konflikt innenfor ministeriet ble Hall og regjeringen avskjediget 28. desember 1863. Neergaard skrev om de avgjørende forhandlingene i 1863 at: “Næppe nogensinde har en Statsmand tydeligere set Afgrunden aabne sig for sin Fod, og næppe har nogen med mere beraad Hu kastet sig i den.” Den 23. desember 1863 ble ekskursjonen vedtatt, og saksiske og hannoveranske tropper rykket inn i Holstein og Lauenburg. 21. Januar 1864, etter å ha handlet utenom forbundet, rykket 57 000 preussiske og østerrikske soldater inn i Holstein og 10 dager senere sto de ved Ejdergrensen. Preussen ønsket å erobre Slesvig, og nå var det ikke annet å gjøre enn å slåss.

3.5 Hvad mener De egentlig, vi skulle have gjort?

Disse kjente ordene sa engang departementsjefen i utenriksdepartementet Vedel, og spørsmålet har blitt et ekko i dansk historieforskning. Hva nå, etter 6 år med Hall som leder av den danske Helstaten. Hva var egentlig målet for Halls politikk? Hvor sto han egentlig?

Niels Neergaard fremmet oppfattelsen om at etter 1858-1859 var det utenrikspolitiske målet stadig gjennom en vikepolitikk skritt for skritt og nærme seg en Ejderstat. Dette så han gjennom veivalget ved novemberkunngjørelsen i 1858, Halls fortsettelse av vikepolitikken ved hans andre ministerium i 1860, og ved marskunngjørelsen av 1863. Neergaard karakteriserte Halls politikk som å prinsipielt holde fast ved Helstaten, men åpenlyst vike tilbake for forbundets krav for å gradvis nærme seg en løsning hvor Danmark sto alene med Slesvig, og Ejderen ville være nådd.

Saken kompliseres når Neergaard selv 20 år senere i et innlegg i Dansk Biografisk Leksikon kom med en motsatt påstand og hevdet at Hall på ingen måte hadde gått for en Ejderpolitikk, men håpet på en gjeninnføring av Helstaten. Neergaard mente, som Møller senere også skrev, at det beste beviset på dette så han med konstruksjonen av ministeriet i 1857 hvor Hall forsøkte å nå ut til holsteinere for ministerpostene.

Der er ingen Tvivl om, at det var hans alvorlige Hensigt længst muligt at opretholde den konstitutionelle Helstat af 1855, saa vidt det var foreneligt med Bevarelsen af de dansk-slesvigske Landsdeles Uafhængighed af Tyskland. Han hørte ikke til de Nationalliberale, der med Lehmann i den nye Statsordning blot saa en Omvej »over Altona til Ejderen«.

Det var en tilsvarende tolkning Erik Møller sto for i Helstatens fald. Helstatsløsning kunne kun være mulig i en konstitusjonell form. Oppgivelse og utskillelse av de tyske hertugdømmene var kun en nødvei ut dersom de tyske maktene ikke ville komme til fornuften. Møller mente at det var først på året i 1861 at Hall og regjeringen begynte å bevege seg mot en Ejderpolitikk, dette som følge av presset fra den sterke folkeopinionen mot vikepolitikken. Men det var ikke før august 1862 at Møller først så tegn mot marskunngjørelsen og det avgjørende bruddet. Møller holdt fortsatt fast ved at det ikke var et håp om en Ejderstat som drev politikken frem, men at Hall og regjeringen ikke lenger ville hindres av reformlovgivning på fellesområder etter opphevelsen av fellesforfatningen.

Møller fant støtte i den danske regjeringens nølende tempo og så ønske om Helstaten gjennom Halls stadige forsøk på kompromiss og forhandlinger. “Havde det været den danske Regerings velovervejede Plan at naa tilbage til Ejder-Grænsen, hvorfor sled den sig da igennem aarlange Forhandlinger?” Han mente også samarbeidet mellom Bernhard Ernst von Bülow og Hall beviste regjeringens mål om å opprettholde Helstaten

Og tror nogen, at en ægtefødt Holstener som Bernhard Bülow var gaaet med til Udførelsen af Vigepolitiken, hvis dette havde været dens virkelige Maal, eller at han ikke skulde have været skarpsynet nok til at se dette? Netop da Udskillelsen af Holsten virkelig stod for Døren, tog han sin Afsked.

Hans Vammen tilhørte de av historikerne som mente at Hall hele tiden var en Ejdermann. Vammen fremmet en kontrafaktisk spekulasjon om at Hall faktisk hadde en plan. En lang linje med Ejderpolitkk hvor håpet var å gjenskape lykken fra treårskrigen fra 1848-1851, og en gang for alle forkaste Helstaten og dens byrder. Gjennom en internasjonal konferanse ville han forhandle frem en deling av Slesvig, og oppleve triumf gjennom Slesvigs nordlige dels inkorporasjon i Danmark. Vammen kom med harde ord for det han beskrev som Møllers blinde kjærlighet for Hall, og forakt for slesvig-holstenerne som saboterte hans Helstat. Vammen mente Møller delvis feiltolket avtalene av 1851-1852 da Møller stadig beskrev avtalene som vage og tolkbare, noe Vammen var delvis uenig i. Hall var fullstendig klar over avtalenes klarhet i forhold til hvilke grenser som var satt for likestilling mellom landsdelene og Slesvigs forhold til kongeriket og Holstein. Hall var godt kjent med dette, og hvis han hadde ønsket kunne han ifølge Vammen ha utnyttet dette til sin fordel. I stedet valgte han sin nølerpolitikk som ledet til Helstatens fall. Hva ble så Vammens forklaring på hvorfor Hall handlet som han gjorde? “Svaret er det enkle, at de [Hall] ikke kunne andet.”

Historikerne var, og har hele tiden vært delt mellom dette spørsmålet. Var Hall lojal mot Helstaten og arbeidet for dens bevaring, eller søkte han innerst inne fra begynnelsen av mot en Ejderpolitikk?

Kapittel 4 - Avslutning

4.1 Hva ønsket Hall?

Slik ledet Hall Helstaten gjennom 6 lange år fra 1857-1863. Han førte i det hele en farefull og skjebnesvanger politikk som ledet til undergangen for Helstaten. Seiersrus fra treårskrigen, håpet om stormaktenes støtte, streben mot en skandinavisk union, og de evige langsomme forhandlingene om hertugdømmene var kjennetegnene på Halls periode som konseilpræsident. Hvordan var tankegangen til denne statsmannen som steg for steg hadde fått alle sine forhåpninger knust, og er det mulig å oppnå en forståelig forklaring på hva som egentlig var det politiske målet hans?

Jeg mener det kan virke som Hall ofte retorisk sett fulgte en Helstatspolitikk, men i praksis fulgte en Ejderpolitikk. Han benektet stadig som vi har sett påstander om en politikk med retning Ejderen, men alle valg tatt kan virke som å lede til en situasjon hvor intet annet valg var mulig. Basert på det kildematerialet som har vært tilgjengelig er det lite som tyder på at Hall allerede i 1857-1858 hadde gitt opp håpet om en Helstatsløsning. Helstaten ville jo sette Danmark som nasjon i en betydelig sterkere finansiell og militær posisjon hvis en funksjonell konstitusjonell helstat hadde vært mulig. Hvis Hall i hjerte hele tiden førte en skjult Ejderpolitikk, så var det kun han selv som visste dette. Jeg synes Hall ofte fremstår som en pragmatiker som vandret mellom standpunktene etter nødvendighet, og at det ikke var en ideologi som førte politikken, men en realpolitisk tilnærming. Det er ingen tvil om at Hall tilhørte de nasjonalliberale, og var av den oppfatning at Slesvigs konstitusjonelle forbindelse og tilknytning til Danmark ville være i Danmarks interesse. Det er imidlertid vanskelig å bevise at han fra starten var villig til å ofre Helstaten og utsette Danmark for de villeste farer gjennom en ren Ejderpolitikk. Hvorfor tok han ikke konsekvensen av en forbundsekskursjon allerede i 1858, da det allerede da var store krefter i Danmark som mente at dette var den rette veien å gå, hvis han hele tiden var forberedt på å ta en slik avgjørelse? Det kan virke som om Hall først aktivt arbeidet for å komme bort fra Helstaten da det ble klart at tyskerne ikke hadde til hensikt å komme til en løsning som kongeriket ville akseptere.

Men det ligger i dybden en storslagen utfordring med å besvare dette intrikate spørsmålet. Kildematerialet gjør det i realiteten kanskje umulig å besvare denne problemstillingen. Det blir til syvende og sist opp til historikerne å tolke dette, og så lenge de ikke har tilgang til hans faktiske tanker gjennom beretninger eller dagbøker, kan spørsmålet ikke besvares på en veloverveid måte. Det betyr imidlertid ikke at man ikke skal forsøke, men det blir opp til enhvers synsing eller tolkning. Om Hall hadde en brennende lidenskap for Ejderen eller Helstaten, så har ikke kildematerialet i denne oppgaven bevist dette. Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår for å besvare dette spørsmålet. Dersom det skal gjøres et nytt forsøk, må historikerne vende tilbake til primærkildene i håp om å avdekke ytterligere informasjon som fremdeles ikke har blitt oppdaget. Hall mangler fremdeles en biografi, noe som skiller seg ut fra mange av hans partifeller. Kanskje gjennom en historisk-biografisk studie kan dette spørsmålet bedre besvares, og spørsmålet om Halls lojalitet til Helstaten eller Ejderen kan endelig oppklares en gang for alle. Men foreløpig blir svaret om Halls lojalitet opp til enhvers tolkning og individuell forståelse.

Her finner du den originale bacheloroppgaven med kildereferering og litteraturliste: